Jostein Gaarder kommer til Litteraturfest Røros!

De siste årene har det blitt etterlyst forfattere med større forfatterskap til Litteraturfesten slik at lesesirkler og andre leseglade kan ha noe å lese mens de venter på forfatterbesøk. En av forfatterne som har meldt sin ankomst så langt er av akkurat den sorten, nemlig Jostein Gaarder. 

Jostein Gaarder har et omfattende forfatterskap bak seg. En veldig god inngang til hans forfatterskap er boka Kabalmysteriet fra 1990. Vi møter en far og sønn, kalt fattern og Hans Thomas, som er på biltur nedover Europa for å finne igjen kone og mor. Hun har gått seg bort i sin egen karriere, men nå mener de to at det er på tide å fange henne inn igjen. De mener de skal finne henne igjen i Hellas, filosofiens hjemland.

På grensen til Sveits møter Hans Thomas en mystisk dverg som gir ham et forstørrelsesglass. Og det kommer godt med, for ikke lenge etterpå får han en bitte liten bok i hendene. Som de fleste som har vært på biltur med foreldrene sine vet, så kan barn drive med all verdens ting i baksetet så lenge de er helt stille. Hans Thomas leser historien om en tysk soldat som må forlate Norge og jenta han er glad når 2. verdenskrig er over og som søker tilflukt i den lille sveitsiske byen Dorf. Her får soldaten høre historiene til Baker-Hans og Frode. Det er historien om en mystisk øy og de enda mer mystiske hendelsene som skjer der. Det er en fantastisk historie, fortalt fra adoptivsønn til adoptivsønn, helt til Hans Thomas finner boka. Men hvem var dvergen? Hvorfor fikk akkurat Hans Thomas boka? Og hvem var egentlig bakeren som ga boka til ham? 

I sann Jostein Gaarder-stil er boka krydret med korte historier om greske filosofer og historier fra gresk klassisk litteratur, og det stilles filosofiske spørsmål. Men det er ikke så utpreget her som i senere bøker. Her er det den mystiske, fantastiske historien som står i sentrum. Boka er genial, både for voksne og ungdom som liker godt fortalte historier. Det er en trend i tiden nå at voksne oppfordres til å lese ungdomslitteratur. Denne boken er et godt sted å begynne!

Den fjerde nattevakt av Johan falkberget

Fredag 25. mai kl. 18.00 er det sesongpremiere på Den fjerde nattevakt på Den norske operaen.

Operaforestillingen hadde sin urpremiere på Youngstorget i 2005 og ble en publikumssuksess. Musikken var laget av Gisle Kverndokk, librettoen er basert på romanen Den fjerde nattevakt av Johan Falkberget og tilpasset operascenen av Ivar Tindberg.

Gunnhild og Sigismund

Ingen av Johan Falkbergets romaner kan vel sies å være så tett knyttet til gatene på Røros enn nettopp Den fjerde nattevakt. Fra presten Benjamin Sigismund kommer til Bergstaden og første gang får øye på Gunnhild, er de fortapt i hverandre. Hans første gjerning som prest i Bergstaden er å vie Gunnhild til en annen mann. Likevel ser han og Gunnhild hverandre på tvers av fordommer, plikter og normer.

Boka er en av Falkbergets mest fengslende romaner, og kanskje den romanen som er mest lest av dem alle sammen. Foruten Sigismund og Gunnhild, er den befolket av mange andre gode skikkelser, som spillemannen Ol’Kanelsa. Skulpturer har blitt laget, inspirert av den forbudte kjærligheten mellom Gunnhild og Sigismund. Hvorfor ikke benytte våren til et første møte eller et gjensyn med Bergstaden Røros egne Romeo og Julie?

Anbefales!

Kammerpiken

Da nazistene tok over slottet vårt våren 1940, oppdaget de ikke to damer som bodde på loftet. Disse to var den avdøde dronning Mauds kammerpiker. I løpet av to uker denne våren lyktes de i å smugle ut Mauds klær og kongefamiliens sølvtøy, samt gjemme unna familiens fotoalbum, før de snek seg ut fra slottet like uoppdaget som de hadde holdt til der og bosatte seg i et pensjonat på Lillehammer til krigens slutt. Disse samme to damene bodde på slottet til 1992. Da hadde de vært på slottet i henholdsvis 60 og 67 år. 

Kammerpiken av Cecilie Enger er en roman om disse to damene, og da spesielt den eldste, Hilda Cooper, som levde fra 1899 til 1992. Romanen er basert på virkelige mennesker, ut i fra beretninger av dem som kjente dem. Som bipersoner i denne romanen møter vi dronning Maud, kong Håkon og daværende kronprins Olav med familie. Håkon var jo opprinnelig dansk prins, mens dronning Maud var av det britiske kongehuset, hun er søster av den nåværende dronning Elizabeths bestefar, altså kong George den femte. Som britisk var det naturlig for henne å ha britiske kammerpiker.

Hilda Cooper ble dronning Mauds kammerpike i 1926. Violet Wond ble andrekammerpike noen år senere. Det var ikke noen lettvint jobb å være dronningens kammerpike. Den dag i dag er Maud kjent for sin klesstil. Hilda hadde i oppgave å stelle dronningens klær og sørge for å hjelpe henne med påkledningen. Det gjorde at hun kom nokså tett på dronningen, men kanskje ikke tett som man skulle tro. Som det står i boka;  «Dagene var inndelt i perlekjeder, strykejern, hattevalg og engstelse for ikke å strekke til». Violet passet på at klærne var i god stand, det innebar alt fra festing av løse tråder på kjoler, hansker og kåper til å børste dronningens tøfler.

Da dronningen døde i 1938 fikk både Hilda og Violet tilbud av kong Håkon om å fortsette å ha sine hjem på slottet. Og det var derfor de kunne redde Mauds klær, sølvtøyet og albumene da nazistene kom. Det har senere gitt oss noen fantastiske utstillinger av dronning Mauds klær og et spesielt stykke nordisk motehistorie.

Spesielt flott med denne boka er det for oss som er historieinteresserte å få et glimt bak dørene til slottet. Her er det ingen saftige hemmeligheter som avsløres, vi får snarere tilgang til et rolig hverdagsliv og de menneskene som befolker det. Rundt kongeparet var det et stort antall tjenere som hadde spesielt tildelte roller. Det er en tanke som er svært fremmed for oss i det sosialt likestilte Norge vi lever i i dag.

Thorbjørn Egner 100 år!

Dette er et bilde av en gammel biblioteksplakat som ikke trenger noen ytterligere kommentar:

Blant de norske forfatterne som har tatt budskapet på alvor finner vi Thorbjørn Egner. I år er det hundre år siden han ble født.

De aller fleste av oss har vokst opp med bøkene hans, fortellinger om Kardemommeby, Hakkebakkeskogen og Karius og Baktus. Men vet vi egentlig noe særlig om hvem Thorbjørn Egner var?

Egner hadde tidlig en drøm om å bli billedkunstner, og ble utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. Han fikk realisert sine kreative drømmer for alvor. I tillegg til å skrive bøker var Egner billedkunstner, grafiker, tegner og dekoratør, musiker og skuespiller, forteller og iscenesetter og en av etterkrigstidens store radiostemmer. Han er også ansvarlig for en rekke lesebøker, som var det i sin produksjon som han var mest stolt av.

 I 1940-og 50-årene fornyet Egner, sammen med Anne-Cath. Vestly og Alf Prøysen, radio for barn og unge, og senere fornyet de samme tre den norske småbarnslitteratur.

Lørdagsbarnetimen var kjempepopulær, det viser tall fra 1953 da 94% av alle norske barn, samt 47% av de voksne, hørte på programmet. Det vil si at de som laget barnetimesendinger nådde langt ut! Den gamle kjenningsmelodien til barnetimen, “Nå kommer barnetimen”, er det Egner som har laget. Og sangene Egner laget til Barnetimen synges også i dag. De fleste av oss hører med en gang melodien i hodet når vi hører titler som “Den uheldige mannen”, “Dyrene i Afrika” og “Kaptein Sortebill”.

Egner skapte flere av de mest kjente historiene sine opprinnelig som radiohistorier. Karius og Baktus, historien om de to tanntrollene som bygger hull i tennene til Jens, dukket for første gang opp i 1946, men blir stadig lest av små og store lesere. Først dukket radioteateret opp, så boka og til slutt filmen, laget med dukker av Ivo Caprino.

Den neste historien Egner komponerte var Fortellingen om Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen. Den kom ut i 1953. Dyrehistorier har blitt brukt til alle tider for å formidle en eller annen form for moral. Dyr får noen menneskelige egenskaper, men beholder også egenskaper som tilhører dyrearten deres. Som når reven jakter på smådyr (Klatremus, Morten skogmus og bestemor Skogmus), er det er noe som er naturlig for reven. Mindre naturlig er det når bakemester harepus og assistenten baker pepperkaker. Men det er sånt vi husker etter at vi har blitt voksne. For at dyrene skal kunne leve sammen lager de en lov, der paragraf 1 lyder: “Alle dyrene i skogen skal være venner.” Den kjøttetende reven blir grønnsaksspiser.

Mer kjent blant Egners lovverk er nok “Kardemommeloven”: “Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil.” Folk og røvere i Kardemommeby kom i 1955. Her møter vi et samfunn som plages av tre tyver. Men til slutt lærer tyvene ei lekse og finner sin plass i samfunnet.

Det er med andre ord mye harmoni i Egners univers. Og man kunne sagt mye mer om bøkene. Med oversettelser til over 20 språk er han en av de mest oversatte norske forfatterne. Jeg vil anbefale både barn og voksne å lese bøkene på nytt, eller høre på når Egner selv leser. Det er en ren glede.

Hobbiten

Bøkene til J. R. R. Tolkien er kjent for de fleste, særlig etter de storslåtte filmatiseringene av boka Ringenes herre, filmene “Ringens brorskap” (2001), “To tårn” (2002) og “Atter en konge” (2003). Bøkene er gamle, utgitt i perioden 1954-55 og utgjør et nokså omfangsrikt verk. Den ble oversatt til norsk først i 1973, og til nynorsk i 2006.

Den nynorske oversettelsen ved Eilev Groven Myhren er ganske spesiell, hvert av folkeslagene vi møter, hobbiter, dverger, orker og alver blant andre, har fått hvert sitt nynorske mål. Det gjør boka til krevende lesning. Men det er en digresjon.

Nå til jul kommer enda en av Tolkiens bøker i filmatisert versjon, nemlig Hobbiten fra 1937. Boka er Tolkiens første publiserte skjønnlitterære verk. Den er en bok alle bokglade mennesker burde lese. Som Ringenes herre handler denne boka om en strabasiøs ferd. Men denne gangen skal ikke verden reddes fra ondskapen, tvert i mot følger vi 13 dverger, en hobbit og trollmannen Gandalf i deres ferd for å gjenerobre Ensomfjellene og dvergenes formue fra den grimme gamle dragen Smaug.

Tolkien skrev i 1955 at mens han arbeidet med noen eksamenspairer  skriblet han ned åpningen på Hobbiten på et papirark: “I et hull i bakken bodde det en hobbit.” Og med det var hobbitene oppfunnet. Hobbitene er trivelige og fredsommelige skapninger, kortvokste og med pelskledde føtter, som bor i koselig møblerte hull i bakken som dette:

Hobbithull

Hobbitene liker ikke eventyr og ufred. Likevel klarer først Bilbo Lommelun i Hobbiten og siden Frodo Lommelun i Ringenes herre å bli innblandet i mektige eventyr som involverer farlige ferder, onde skapninger som orker og ulver, gode skapninger som alver og ørner, magiske ringer og farlige fiender. 

Bilbo blir dratt motvillig med på skattejakt etter å ha fått en flokk på 13 dverger på søken etter en innbruddstyv på besøk. På veien møter de troll flere ganger. De forviller de seg inn i et fjell der det bor orker (eller bergtroll, som de kalles i oversettelsen). Bilbo kommer bort fra de andre, langt ned i fjellet til en innsjø der det ondskapsfulle og eldgamle vesenet Gollum bor. Der finner Bilbo en helt spesiell magisk ring som gjør ham usynlig. (For dem som har lest Ringenes herre eller sett filmene vil det ringe en bjelle nå.) Og dermed er grunnlaget for de neste bøkene lagt.

Men først må Bilbo og dvergene forsere flere farer for å komme seg til Ensomfjellene. Og når de kommer frem har de en drage å ta seg av. Hvordan det går kan dere lese i Hobbiten. Anbefales!

 

Filmen kommer i desember i år, og før den tid vil de fleste ivrige lesere rekke å lese både Hobbiten og Ringenes herre.

Bergskatt

Lydbok er en god måte å starte dagn på, særlig hvis en skal kjøre et stykke. Det hjelper dagen i gang når man setter seg inn i bilen med en kaffekopp, hører på bok og kommer seg av gårde. Bergskatt av Toril Brekke egner seg godt både til den slags kjøring og til lesing i ro. Boka handler om kobbermalmfunnet i Meldal som la grunnlaget for Løkken gruver.

Boka starter med et malmfunn. Som på Røros er selve malmfunnet omspunnet av myter: Brødrene Arent og Skredder-Lars så et rødgyllent skinn i en bergvegg. De er overtroiske, og tror at lyset viser inngangen til de underjordiske så de løper derfra i full fart. Arent blir senere lyst fredløs og må flykte til Sverige hvor han forteller om synet til noen bergmenn. Disse skjønner hva som er på ferde og grunnlaget for et grådig partisipantskap dannes. Slik begynner beretningen i boka til Brekke. I tillegg til opphavsmyten har hun diktet inn en ekstra person på funnstedet. Hun og Arendt blir stamforeldre til slekten romanen følger gjennom flere generasjoner.

Bergskatt

Det var gruvedrift i Meldal fra 1654 til 1987, i 333 år. Det er like lenge som gruvedriften på Røros, selv om de begynte et tiår senere i Meldal og holdt på et tiår lengre. Frem til 1844 gikk driften på kobber, så ble den omlagt til kisdrift, som råstoff for svovelsyreproduksjon.

Driften ved Løkken gruver la grunnlaget for konsernet Orkla, og Toril Brekke kombinerer en generasjonsfortelling om bønder og gruvearbeidere med beretningen om verkets historie. Vi får møte historiske personer som kong Frederik den tredje, direktør Christian Thams og direksjonsleder Marcus Wallwnberg, samt Jens P. Heyerdahl og Christen Sveaas. Ved siden av mytens Arent og Skredder-Lars og disse historiske personene, drives historien frem av en oppdiktet slektsberetning om en slekt som stammet fra den nifse og kaldblodige Ingeleif og irlenderen John.

Romanen favner vidt. Brekke er like presis i skildringen av 1700-tallsinteriør som hun er i fortellinger om arbeidskonflikter  og dannelsen av arbeiderbevegelse. Boka veksler mellom industrihistorie, bonderomantikk og sosialrealisme i det vi loses gjennom 333 år med gruvehistorie. Dette er en beretning som antagelig ville falt i god smak hos Johan Falkberget.

Per Christian Asbjørnsen

Det er ikke noe spesifikt forfatterår i år, men det flere forfattere som hedres med et eller annet jubileum. En av disse er ingen ringere enn eventyrinnsamler Per Christian Asbjørnsen. Søndag 15. januar var det 200 år siden han ble født.

Det er kanskje ikke så mange som synes det er naturlig å ta frem Asbjørnsen og Moes eventyr og lese noen stubber derfra for seg selv, men de aller aller fleste av oss kjenner til mange av deres historier gjennom skolen, eventyrlesende foreldre og Ivo Caprinos dukkefilmer.

Per Christian Asbjørnsen var Norges første eventyrsamler. Han samlet eventyr og sagn på 1830-tallet og samarbeidet med Jørgen Moe fra 1837. De to gikk rundt i Norge og fikk folk til å fortelle eventyr. Senere renskrev de eventyrene, og ikke sjelden tilføyde de en rammehistorie nettopp om en vandringsmann som sitter i en stue eller på et skjenkested og hører på eventyr som han skriver ned.

Dette var var midt i den perioden som kalles nasjonalromantikken. Den varte fra cirka 1890-1830 i Europa og fra 1830 til 1850 her i Norge. Vi lå litt bak Europa når det gjaldt å ta til oss nye kulturelle og filosofiske strømninger. Men nasjonalromantikken passet oss godt på denne tiden. Norge hadde blitt mer nasjonalt bevisst i forkant og etterkant av unionsoppløsningen med Danmark i 1814, og Asbjørnsens arbeid hadde mye å si for norsk tradisjonshistorie og i arbeidet med å forme en norsk identitet. Ved å samle inn folkeeventyr gjorde han nordmenn bevisste om at vi hadde en felles kultur og historie, uavhengig av Danmark. I tillegg fikk han startet arbeidet med å fornorske det danske skriftspråket i nedskrivingsarbeidet. Dansken var fattig på ord som beskrev det norske landskapet som er så nærværende i eventyrene, så Asbjørnsen og Moe begynte å trekke inn ord fra norske talemål og dialekter.

For å hedre arbeidet til denne kulturpioneren kan det være en god ide å tørke støv av samlinga med folkeeventyr og lese om Askeladden, Kvitebjørn Kong Valomon, Myrsnipa, Den syvende far i huset, Risen som ikke hadde noe hjerte på seg, Gullfuglen, Småguttene som traff trollene på Hedalsskogen, Bjørnen og Reven eller Veslefrikk med fela. God lesing!